Det er stormflo ... hun heter Gudrun

Jeg tar med hunden, vi går ut for å se på vann, bølger, og for å kjenne på vinden.

Mine valper og ung-hunder får lære at de skal ut i all slags vær. Likedan skal de lære at

de skal gå i både lett og vanskelig terreng. Som f. eks. over våte myrer.

Det blåser veldig, men Vilde går ærlig til verket. Svinser omkring. Kjenner på gode lukter.

Se bildene ... klikk på dem.

Vi skal inn i det turområdet som vi liker aller best.

Her vil vi finne det vi skal se etter. Vann, bølger og vind.

Men vi kan ikke gå den vanlige veien. Gudrun har stengt den, med vann.

Havet har slått innover og fylt hele sletta.

Vi går en omvei. Så er vi der. Hav og åpen horisont. Jeg tar frem turmat og kaffe.

Brødet dupper jeg i kaffen og så i en kopp med sukker. Vilde liker det også.

Men plutselig blir hun tydelig redd, klynker og klamrer seg til mine knær.

Ingen grunn til at hun skal være så redd, jeg later som ingenting. Pakker sammen

for å starte på hjemvei. Da bryter sola igjennom. Vakkert. Foran sola er en søyleaktig

svart sky. Jeg har fotoapparatet i snor rundt halsen, men rekker ikke å fotografere

før skyen er borte. Vi går, jeg tenner røyken uten å skjerme for flammen.

Det er da jeg forstår at det er helt stille. Jeg står litt, undres, snur meg og ser på havet.

Bølgene er like ville og frådende. Så jeg tenker at det tar mange dager før de og stilner.

Noen meter lenger opp i bakken er stormen over oss igjen. Vilde er ikke redd.

I ettertid har jeg lurt på om det var en liten tornado jeg såg, at det stille var midt i

stormens øye. At det var den Vilde varslet meg om.

Godt å være innomhus igjen.

skrevet av: I.H.H

... tilbake ...